Hvordan vil verden svare?

Det var egentlig bare én ting det handlet om i forrige uke. Onsdag la Trump fram sin lenge varslede tollpakke, på det han omtaler som USAs "Liberation Day". Kort oppsummert innebærer tiltakene 10 prosent grunntoll på all import, mens en rekke land har fått et tillegg på toppen av dette. Hvert lands tollsats skulle være basert på de handelsbarrierene landene har for amerikanske varer, hvor det ikke bare tas hensyn til importtoll, men også valutamanipulasjon og andre elementer.

I etterkant viste tollsatsene seg å være beregnet med den enkle formelen (1/2)*(handelsunderskudd/import). Altså er tollsatsen direkte knyttet til handelsunderskuddet USA har med hvert enkelt land. Den makroøkonomiske rasjonalen er ikke helt lett å se. At handelsbalansen mellom to land ikke er lik null vitner ikke nødvendigvis om urettferdighet, selv om Trump-administrasjonen synes å mene det. Handel mellom land handler ikke minst om å utnytte komparative fortrinn. Eksempelvis gir det liten mening å pålegge Botswana en toll på 37 prosent fordi USA importerer diamanter derfra.

Mot Norge retter USA en importtoll på 15 prosent, mens varer fra EU blir belastet 20 prosent. Kina blir enda hardere rammet, med en sats på 34 prosent. Mange land har varslet at de kommer med mottiltak. Kina er blant de få som har vært konkrete, når de speiler de 34 prosentene tilbake. Trump har advart om at mottiltak bare vil bli møtt med økte satser, men åpner samtidig for at det er rom for å forhandle de ned. Stilen er altså til å kjenne igjen.

Hvor stor effekten blir på norsk økonomi og næringsliv er for tidlig å si. Det vil avhenge av både mottiltak, forhandlinger, og ikke minst hvordan dette påvirker investeringsviljen og verdensøkonomien. Så er det fortsatt slik at EU er vårt viktigste marked, og nøkkelen er å sørge for å havne på riktig side av en eventuell beskyttelsestoll der. Den mest alvorlige effekten for Norge kommer trolig gjennom en svekket verdensøkonomi, selv om de direkte effektene definitivt vil bli merkbare for enkeltselskaper og -bransjer.

Markedsreaksjonene taler for seg - renter og aksjer betydelig ned over hele fjøla. Torsdag åpnet med et bredt børsfall både i Asia, Europa og USA. Fredag tiltok fallet ytterligere, spesielt etter meldingen om mottiltakene fra Kina. Den brede amerikanske indeksen falt 9,1 prosent på uka, mens Nasdaq falt noe mer. Europeiske Stoxx 600 endte uken ned 8,5 prosent, mens en lavere oljepris bidro til å trekke Oslo Børs ned 7,8 prosent. En vridning over i trygge investeringer bidro til å trekke statsrentene ned, og den amerikanske tiårige statsrenten falt 24 basispunkter. Forventninger om lavere vekst trakk også i retning lavere renter.

Hvor lenge markedsuroen vil vedvare, er naturligvis vanskelig å si. Det er fortsatt mange ukjente variabler i denne ligningen. Trolig er det grunn til å tro at utviklingen i markedene blir ruglete en god stund framover. I første rekke blir det spennende å se hvordan verden svarer på dette. Blir det kraftige mottiltak og hard tone, eller åpnes det for forhandlinger? Førstnevnte betyr trolig en eskalering og ytterligere fall i aksjemarkedene, mens sistnevnte kan bidra til at kursene henter seg noe inn igjen. Trump har noen markedspositive kort også i ermet (les: deregulering og skattekutt), men det kan jo hende at han vil vente med disse til vi kommer nærmere mellomvalget i 2026.

Den kommende uka vil markedene prøve å fordøye det som har kommet, og regne på hvordan det vil slå ut på inflasjon, renter, investeringer, sektorer og selskaper. Dette er ingen lett jobb når forutsetningene er i konstant bevegelse. Dermed ender man fort opp med å gjøre som nå - ta høyde for at det kan bli ganske ille. Ellers handler det om inflasjon denne uka, i det vi får både norske og amerikanske inflasjonstall for mars. Etter kalddusjen her hjemme forrige måned, blir det interessant å se hvor prisveksten lander nå.